hits

Min siste sjanse

det har skjedd en del siden sist jeg delte noe her nå. Jeg har vært igjennom en periode der jeg var ganske langt nede. Jeg har følt at livet har nesten bare bestått av den ene kampen etter den andre uten å egentlig vinne noen av dem.

Da jeg blei rusfri var det håpet om et bedre liv i meg selv som drev meg, men selv etter nesten ti år virket det fjernt at det noensinne ville komme. Etter mange år med å bli kastet rundt i systemet og utallige psykologer og kontakter, hadde jeg en fase der jeg ikke trodde noen kunne hjelpe meg, at jeg var en tapt sjel på et vis. Da bestemte jeg meg for å prøve å fikse meg selv og aldri ta i mot hjelp igjen. Jeg så på meg selv som umulig å hjelpe. Jeg har sørget masse, og jeg mener MASSE, over rusen, men oxo over tapt barndom og over den familien jeg kunne ønske jeg hadde, men mest av alt har jeg sørget over meg selv. Over alle mine feil og skavanker. Mitt store selvhat har jeg hatt med meg hele livet, å alt jeg har vært i og mange mennesker som jeg har møtt økte bare dette hatet. Jeg sa meg ferdig med alt. Bestemte meg for å ikke føle noe for noe eller noen igjen. Jeg begynte å akseptere min fortid, for sånne ting er ment til å skje meg. Jeg valgte å skyve traumer og sorger vekk, for hvem ville brydd seg? Min lidelse er min alene, ingen ville forstått den uansett og jeg har alltid grått for den alene. I mange år stod det stille. Stille av lidelse. Jeg tenkte. Hadde jeg vært en hund, hadde jeg mest sannsynlig blitt avlivet av humane årsaker. Da slo det meg, alle årene jeg har kjempet. Et helt liv på evig leit etter noe som aldri virker som å ville komme. Hvor lenge skulle jeg måtte lide før man kunne kalle det humant å la meg få slippe?

Jeg satte meg en alder der jeg visste at hvis jeg ikke hadde fått fikset meg selv innen den tid. At da skulle alt være over. For helt ærlig så hadde jeg prøvd alt. Jeg trodde kanskje jeg hadde funnet metoden som kunne funke. Å fortsette å kjempe selv om jeg hadde gitt opp. Å bare akseptere at folk er stygge og at man gjør seg en tjeneste å ikke knytte seg til noen. At jeg aldri vil være mer verdt enn det som har skjedd meg, og at alt jeg har opplevd er helt normalt for en som meg. Bare jobb mot noe bedre! Regn med å feile, for det gjør det alltid, men bare fortsett. Dette er din siste sjanse!

På en måte funket det, etter utallige ganger i grøfta liggende i egne tårer, så fikk jeg noe til å til å gå framover. Jeg fikk meg endelig en jobb som jeg klarer å stå i og litt mer innsikt i hva som interesserte meg. Men likevel var det noe som forsvant mer og mer. Følelsene. Jeg kom dit at jeg følte at jeg hatet verden like mye som jeg følte at den hadde hatet meg. Alle de tingene jeg tidligere hadde sørget over og alle traumene jeg hadde daglig panikkanfall for var borte. Jeg følte ingenting for det lenger. Jeg trodde det var en bra ting først. Helt til jeg merket at jeg ikke følte så mye for andre heller. Jeg tok meg selv i å tenke stygge ting om andre sleit med noe. Ta deg sammen! Ingen bryr seg! Cry me a fucking river!

Jeg følte meg egentlig ganske uknuselig og uredd. Det meste har allerede skjedd meg, jeg håndterte det da og kommer til å gjøre det igjen hvis jeg må. For sånne ting skjer, det må man forvente! Men jeg likte ikke helt den delen i meg som begynte å føle at alle andre burde forvente det oxo. Og at de fleste hadde fortjent det. Jeg ønsket ikke å være en sånn person. Samtidig trodde jeg at alt handlet om å akseptere ting. Så tenkte at detta er sånn du har blitt nå. Bare å akseptere det.

Etter hvert begynte tiden min bare å gå enda fortere. Jeg rakk ikke å spise eller sove. Eller jeg glemmer det bort. Jeg så ikke noe poeng med det heller. Jeg klarer meg alltid. Men etter noen år ga det konsekvenser. Jeg forsto ikke hvorfor helt vanlig grunnleggende ting skulle være så håpløst å gjennomføre. Jeg blei en robot uten behov og følelser som bare kjempet og kjempet. Noen ganger kom den destruktive personen full av stygge følelser fram, men den var ikke så flink til å ta vare på seg selv den heller. Det var som om noe spise på sjela mi. Jeg begynte å tenke på om jeg kanskje trang hjelp likevel selv om jeg ikke lenger følte at jeg trang det. Jeg hadde fortsatt ikke noe tro på at noen kunne evne å hjelpe meg, men valge å gjøre et forsøk siden dette tross alt er min siste sjanse. Siden hjelp innebærer nye mennesker innstilte jeg meg på at dette er midlertidig så for guds skyld ikke knytt deg eller føl noe for noen.

Hjelpen har nok forandret seg en del over alle disse årene jeg holdt meg borte fra den. Jeg merker at den er anderledes, hvis ikke det er jeg som har blitt det.

Jeg har i flere år prøvd å begrense kontakten med mennesker som får meg til å føle meg dårlig. Men når det kommer til familie så har ikke det vært så lett. Hovedsakelig fordi jeg alltid har ønsket en tilhørighet og trengt å følt meg elsket. Jeg har prøvd hele livet mitt for å være en del av familien. Men hver gang de er rundt meg føler jeg meg verdiløs. Jeg innså for lenge siden at de ikke er så bra for meg. Og etter så mange år må jeg vel bare akseptere at de ikke ønsker meg i livene sine. Så nå har jeg sluttet å dukke opp i sammenkomster av moralske grunner som jeg pleide. De respekterer ikke meg, har ikke noe medfølelse eller interesse av ting jeg har opplevd, de tror ikke på ting jeg sier og stort sett bare finner de en måte å håne meg på. Jeg er ferdig med det. Jeg har sørget over det oxo. Å fjerne seg fra den lille tilhørigheten man har er tungt. Igjen blir jeg den store stygge ulven. Men jeg har en tidsfrist. Jeg har ikke tid å bruke på folk som får meg til å føle meg dårlig og river meg ned om jeg skal ha en sjanse.

Den siste tiden har jeg prioritert å ta i mot den hjelpen jeg kan få. Det er en slitsom prosess og jeg er overrasket over hvor langt vekk jeg har skyvet meg selv. Dette kommer til å bli en lang prosess. Litt for tidlig til å kunne anta resultatet enda. Men jeg håper det vil kunne gi meg muligheten til å få oppleve kjælighet med følelser og uten frykt, et liv med mindre lidelse og litt større evne til å like og å klare å ta vare på meg selv. Jeg trenger å få oppleve å føle noe bra og godt uten så mye smerte og lidelse ved siden av. Jeg trenger hjelp til å vite hvordan ting skal føles. Dette er min siste sjanse.

6 kommentarer

Astrid

20.05.2018 kl.09:01

Jeg måtte bare legge igjen en kommentar. Jeg har det helt likt! Tro det eller ei! Derfor har jeg lagt ved mailen så vi kan skrive om du ønsker? Jeg er helt på felgen og føler jeg klarer ikke mer etter alle års kamp! Kan vi kjempe sammen?

Astrid igjen

20.05.2018 kl.12:06

Jeg har gått tilbake og lest alt du har skrevet. Jeg tenker bare på: er du meg??? Aldri har jeg lest noe som er så likt! Samme diagnose, oppvekst, dyr, tanker om meg selv og andre, jeg er målløs!!!

fredrikstadbloggen

20.05.2018 kl.22:51

For en historie! :-( sender dere begge (Astrid også over her) gode tanker! Ikke moro å ha det sånn

mydarklightning

21.05.2018 kl.00:16

fredrikstadbloggen: tusen takk <3 jeg merker at livet er i forandring. Så håper på lysere tider :)

Natascha Pettersen

21.05.2018 kl.01:10

Så lenge man ønsker at noe godt skal komme, holder humøret oppe, og føler seg verdt noe bedre, så må man kjempe for det. Det er viktig å holde seg positiv. Uansett hvor tung dagen og morgen dagen ser ut. <3 Varme tanker sendes, og dette klarer du/dere <3

mydarklightning

21.05.2018 kl.10:39

Natascha Pettersen: takk <3

Skriv en ny kommentar