hits

Min siste sjanse

det har skjedd en del siden sist jeg delte noe her n. Jeg har vrt igjennom en periode der jeg var ganske langt nede. Jeg har flt at livet har nesten bare besttt av den ene kampen etter den andre uten egentlig vinne noen av dem.

Da jeg blei rusfri var det hpet om et bedre liv i meg selv som drev meg, men selv etter nesten ti r virket det fjernt at det noensinne ville komme. Etter mange r med bli kastet rundt i systemet og utallige psykologer og kontakter, hadde jeg en fase der jeg ikke trodde noen kunne hjelpe meg, at jeg var en tapt sjel p et vis. Da bestemte jeg meg for prve fikse meg selv og aldri ta i mot hjelp igjen. Jeg s p meg selv som umulig hjelpe. Jeg har srget masse, og jeg mener MASSE, over rusen, men oxo over tapt barndom og over den familien jeg kunne nske jeg hadde, men mest av alt har jeg srget over meg selv. Over alle mine feil og skavanker. Mitt store selvhat har jeg hatt med meg hele livet, alt jeg har vrt i og mange mennesker som jeg har mtt kte bare dette hatet. Jeg sa meg ferdig med alt. Bestemte meg for ikke fle noe for noe eller noen igjen. Jeg begynte akseptere min fortid, for snne ting er ment til skje meg. Jeg valgte skyve traumer og sorger vekk, for hvem ville brydd seg? Min lidelse er min alene, ingen ville forsttt den uansett og jeg har alltid grtt for den alene. I mange r stod det stille. Stille av lidelse. Jeg tenkte. Hadde jeg vrt en hund, hadde jeg mest sannsynlig blitt avlivet av humane rsaker. Da slo det meg, alle rene jeg har kjempet. Et helt liv p evig leit etter noe som aldri virker som ville komme. Hvor lenge skulle jeg mtte lide fr man kunne kalle det humant la meg f slippe?

Jeg satte meg en alder der jeg visste at hvis jeg ikke hadde ftt fikset meg selv innen den tid. At da skulle alt vre over. For helt rlig s hadde jeg prvd alt. Jeg trodde kanskje jeg hadde funnet metoden som kunne funke. fortsette kjempe selv om jeg hadde gitt opp. bare akseptere at folk er stygge og at man gjr seg en tjeneste ikke knytte seg til noen. At jeg aldri vil vre mer verdt enn det som har skjedd meg, og at alt jeg har opplevd er helt normalt for en som meg. Bare jobb mot noe bedre! Regn med feile, for det gjr det alltid, men bare fortsett. Dette er din siste sjanse!

P en mte funket det, etter utallige ganger i grfta liggende i egne trer, s fikk jeg noe til  til g framover. Jeg fikk meg endelig en jobb som jeg klarer st i og litt mer innsikt i hva som interesserte meg. Men likevel var det noe som forsvant mer og mer. Flelsene. Jeg kom dit at jeg flte at jeg hatet verden like mye som jeg flte at den hadde hatet meg. Alle de tingene jeg tidligere hadde srget over og alle traumene jeg hadde daglig panikkanfall for var borte. Jeg flte ingenting for det lenger. Jeg trodde det var en bra ting frst. Helt til jeg merket at jeg ikke flte s mye for andre heller. Jeg tok meg selv i tenke stygge ting om andre sleit med noe. Ta deg sammen! Ingen bryr seg! Cry me a fucking river!

Jeg flte meg egentlig ganske uknuselig og uredd. Det meste har allerede skjedd meg, jeg hndterte det da og kommer til gjre det igjen hvis jeg m. For snne ting skjer, det m man forvente! Men jeg likte ikke helt den delen i meg som begynte fle at alle andre burde forvente det oxo. Og at de fleste hadde fortjent det. Jeg nsket ikke vre en snn person. Samtidig trodde jeg at alt handlet om akseptere ting. S tenkte at detta er snn du har blitt n. Bare akseptere det.

Etter hvert begynte tiden min bare g enda fortere. Jeg rakk ikke spise eller sove. Eller jeg glemmer det bort. Jeg s ikke noe poeng med det heller. Jeg klarer meg alltid. Men etter noen r ga det konsekvenser. Jeg forsto ikke hvorfor helt vanlig grunnleggende ting skulle vre s hplst gjennomfre. Jeg blei en robot uten behov og flelser som bare kjempet og kjempet. Noen ganger kom den destruktive personen full av stygge flelser fram, men den var ikke s flink til ta vare p seg selv den heller. Det var som om noe spise p sjela mi. Jeg begynte tenke p om jeg kanskje trang hjelp likevel selv om jeg ikke lenger flte at jeg trang det. Jeg hadde fortsatt ikke noe tro p at noen kunne evne hjelpe meg, men valge gjre et forsk siden dette tross alt er min siste sjanse. Siden hjelp innebrer nye mennesker innstilte jeg meg p at dette er midlertidig s for guds skyld ikke knytt deg eller fl noe for noen.

Hjelpen har nok forandret seg en del over alle disse rene jeg holdt meg borte fra den. Jeg merker at den er anderledes, hvis ikke det er jeg som har blitt det.

Jeg har i flere r prvd begrense kontakten med mennesker som fr meg til fle meg drlig. Men nr det kommer til familie s har ikke det vrt s lett. Hovedsakelig fordi jeg alltid har nsket en tilhrighet og trengt flt meg elsket. Jeg har prvd hele livet mitt for vre en del av familien. Men hver gang de er rundt meg fler jeg meg verdils. Jeg inns for lenge siden at de ikke er s bra for meg. Og etter s mange r m jeg vel bare akseptere at de ikke nsker meg i livene sine. S n har jeg sluttet dukke opp i sammenkomster av moralske grunner som jeg pleide. De respekterer ikke meg, har ikke noe medflelse eller interesse av ting jeg har opplevd, de tror ikke p ting jeg sier og stort sett bare finner de en mte hne meg p. Jeg er ferdig med det. Jeg har srget over det oxo. fjerne seg fra den lille tilhrigheten man har er tungt. Igjen blir jeg den store stygge ulven. Men jeg har en tidsfrist. Jeg har ikke tid bruke p folk som fr meg til fle meg drlig og river meg ned om jeg skal ha en sjanse.

Den siste tiden har jeg prioritert ta i mot den hjelpen jeg kan f. Det er en slitsom prosess og jeg er overrasket over hvor langt vekk jeg har skyvet meg selv. Dette kommer til bli en lang prosess. Litt for tidlig til kunne anta resultatet enda. Men jeg hper det vil kunne gi meg muligheten til f oppleve kjlighet med flelser og uten frykt, et liv med mindre lidelse og litt strre evne til like og klare ta vare p meg selv. Jeg trenger f oppleve fle noe bra og godt uten s mye smerte og lidelse ved siden av. Jeg trenger hjelp til vite hvordan ting skal fles. Dette er min siste sjanse.

6 kommentarer

Astrid

20.05.2018 kl.09:01

Jeg mtte bare legge igjen en kommentar. Jeg har det helt likt! Tro det eller ei! Derfor har jeg lagt ved mailen s vi kan skrive om du nsker? Jeg er helt p felgen og fler jeg klarer ikke mer etter alle rs kamp! Kan vi kjempe sammen?

Astrid igjen

20.05.2018 kl.12:06

Jeg har gtt tilbake og lest alt du har skrevet. Jeg tenker bare p: er du meg??? Aldri har jeg lest noe som er s likt! Samme diagnose, oppvekst, dyr, tanker om meg selv og andre, jeg er mlls!!!

fredrikstadbloggen

20.05.2018 kl.22:51

For en historie! :-( sender dere begge (Astrid ogs over her) gode tanker! Ikke moro ha det snn

mydarklightning

21.05.2018 kl.00:16

fredrikstadbloggen: tusen takk <3 jeg merker at livet er i forandring. S hper p lysere tider :)

Natascha Pettersen

21.05.2018 kl.01:10

S lenge man nsker at noe godt skal komme, holder humret oppe, og fler seg verdt noe bedre, s m man kjempe for det. Det er viktig holde seg positiv. Uansett hvor tung dagen og morgen dagen ser ut. <3 Varme tanker sendes, og dette klarer du/dere <3

mydarklightning

21.05.2018 kl.10:39

Natascha Pettersen: takk <3

Skriv en ny kommentar