hits

Nav! Hjelp eller lidelse?

nav. Det store stygge temaet som alle har sterke meninger om. For å være ærlig, så føler jeg meg fanget i nav. Jeg har vært under nav i mange år til tross for et ønske om å ikke være det. Jeg har hatt år der jeg har presset meg til å jobbe fulltid, gått på snørra og liggi enda lengre ned i grøfta.

Jeg har innsett at jeg mer eller mindre alltid kommer til å være under nav. Etter alt jeg har av bagasje og skader, så har jeg prøvd å fokusere på å klare meg og jobbe med å like å leve samtidig som det er viktig å bygge meg selv opp. Desverre så koster alt penger.

Mange mener at det er luksus å gå på nav, at vi skal slutte å klage og at vi er så heldige at vi får penger fra staten. Ja vi er kanskje det.. Hvis vi hadde bodd i kina. Jeg er gla for at nav finnes, men samtidig føler jeg meg fanget. Jeg har opplevd å ikke ha noe sted å bo, eller å få noe penger fra nav. ( nav kommer nemlig ikke å hjelper deg av seg selv) poenget mitt er at når man er helt på bånn, uten penger og uten et hjem, så er det lizzom ikke no håp uansett. Man er utafor samfunnet, et null. Men likevel så har man en plass på et vis. Samfunnet ønsker ikke det. Samfunnet er bygd opp til at alle skal delta og forventer at man skal fungere som alle andre. Til og med de fleste folk forventer det. Det er forventet at man skal ha et nettverk og et "liv" men alt koster faktisk penger å vedlikeholde.. det koster penger å dra å besøke en venn, det koster å søke jobb og det koster penger å leve. Ikke alt trenger å koste så mye, men uansett så koster det noe.

Jeg ønsker å bety noe, jeg ønsker ikke å lure penger fra staten. Jeg ønsker å jobbe, jeg ønsker å klare meg økonomisk, og jeg ønsker å bygge meg selv og mitt liv opp, men å slite kronisk økonomisk bidrar til en kronisk frustrasjon og tristhet som gjør alt vanskelig. Da jeg fikk uføretrygd håpet jeg at ting skulle lette litt, for det var den eneste trygden man kunne tjene litt ved siden av uten at nav skulle trekke deg for det. Jeg prøvde lenge å få meg jobb, jeg blei krenka og spytta på, på veien. Til slutt fikk jeg endelig en jobb. En jobb som har arbeidstider og mengde som fungerer for meg, en jobb jeg trives i og som jeg ønsker å stille opp for. Det gir meg masse av å føle at jeg er den som stiller opp, og selvfølgelig er dette viktig, men man jobber jo hovedsakelig for å tjene penger, eller?

Jeg opplevde den gamle reformen i et halvt år, i dette halve året mistet jeg den dyrbare hunden min og jeg var involvert i en bilulykke som ga meg enda en fysisk utfordring, men det halve året klarte jeg meg økonomisk, jeg var ikke rik, men jeg opplevde en liten pause fra alle bekymringene om å ikke få betalt regningene. Jeg tror dette var det eneste som holdt meg oppe den tiden. Så kom det ny reform. Å så bra den skulle være! Man kunne jobbe så mye man ville og ikke være sperret av det beløpet som man kun hadde lov til. Personlig tviler jeg på at de fleste uføre kom opp i dette beløpet uansett, hvis ikke de hadde en timelønn på 500...

grensa blei nemlig satt ned nesten med 30% og man blir deretter trukket i trygden. Denne grensa kommer nok flere over. De siste årene med denne reformen har fått meg tilbake til start. Isteden for å ikke jobbe og ha slitsomt lite penger jevnt hele året, har jeg nå jobbet. Hatt slitsomt lite penger hele året, men i tillegg fått store baksmeller og regninger fra nav om tilbakebetalinger. Jeg tjener litt over 3000 hver mnd. Det var disse pengene jeg kunne leve på med den gamle reformen. Hvis jeg skal trekke fra alt jeg har fått i smell og det nav trekker meg, så sitter jeg i minus. Pluss at jeg har lang reisevei til jobb som oxo koster bensin og slitasje på bilen. Jeg har nesten større økonomiske problemer når jeg jobber enn når jeg ikke gjør det. Men jeg fortsatte å jobbe det jeg klarte, nettopp fordi det betyr så mye for meg å være noe og bidra. Men nå har jeg faktisk måtte si til sjefen min at jeg ikke kan stille opp, jeg må rett og slett jobbe mindre fordi alle problemene jeg får av å jobbe sliter så fælt på meg. Jeg forstår at man ikke skal tjene fett med å gå på trygd, men jeg ønsker bare å klare meg og få være en del av samfunnet. Å få slippe å krype om hjelp til regninger, spørre venner om tamponger eller å låne penger av sjefen for å klare å komme meg på jobb. Trygda i seg selv er ikke nok! Jeg jobber gledelig for litt ekstra, men når det jeg tjener og enda litt blir trekt og jeg får flere regninger jeg ikke kan betale, så stopper det seg. Nå skal jeg gi et eksempel. Nå tar jeg bare et tall for å gjøre det enkelt... hvis man tenker at det koster 200 tusen i året for å leve et normalt liv og klare seg, og at man får 100 tusen i trygd. Det betyr at det er vanskelig å klare seg og leve normalt. Oxo gjør man alt man klarer for å tjene litt ekstra. At man håper at man bare kommer opp i 150 tusen, for klarer man seg hvertfall litt bedre. Så kommer man endelig opp i 150 med å jobbe for de 50. Oxo trekker nav og gir deg regninger pluss smell på skatten fordi man jobba litt ekstra i desember. Så sitter man igjen med 90 tusen. Det er her jeg føler meg fanget. Uansett hva jeg gjør så blir det aldri bedre.

Jeg har prioritert å virke normal utad. Nå spiser ikke jeg fire måltider om dagen, men jeg hadde ikke hatt råd til det heller, jeg prioriterer mat til dyra mine isteden. Da skulle jeg kanskje holdt kjeft sier du? Men akkurat det måltidgreiene er helt greit. Jeg ofrer det frivillig. Nettopp fordi dyrene mine er det viktigste for meg. De gir meg grunn til å leve, grunn til å ikke ruse meg og grunn til å fortsette å kjempe mot et normalt liv, samtidig er nærheten fra dem nesten den eneste som er hyggelig, fordi mennesker har skadet meg. Dyrene mine er de eneste jeg har kun gode følelser til. Så jeg har null problem med å ofre for de. Jeg har ikke vært utafor norges grenser de siste fire åra, har kanskje vært på fest en gang i året og kjøper generellt ikke ting jeg ikke trenger. Jeg er ikke uansvarlig med penger. Jeg bare prøver å gjøre alt jeg kan for å klare meg. Jeg trenger å bygge meg selv opp. Jeg trenger å dyrke interesser og jeg trenger fysisk og psykisk hjelp av proffe folk. Det er dette jeg ønsker å bruke mitt evt overskudd til, men det overskuddet kommer aldri uansett hvor hardt jeg prøver. Jeg har nå kommet dit at jeg må ha en venn til å åpne posten min og hjelpe meg, for jeg er så knust og sliten av å jobbe så hardt til ingen nytte. Å i kampen som jeg sliter med hver dag så opplever man nesten daglig alt hatet og fordommene alle har mot navere. At de er late, at de tar skattepengene dems osv. Det sårer meg. Jeg har uendelig bagasje som jeg må leve med, alt jeg gjør er en kamp og all motstanden letter ikke den kampen! For samfunnet er jeg en lat naver, jeg fortjener ikke å ha et normalt liv. Jeg fortjener ikke goder som ferie, en god seng eller å ha mulighet til å delta på sosiale ting. Å det får være greit, men fortjener jeg aldri å få muligheten til å klare meg? Muligheten til å få slippe å måtte velge mellom mat og viktige medisiner? Fordi jeg er for syk til å jobbe fulltid?



 

4 kommentarer

Due

27.05.2017 kl.21:45

Det er en ting jeg ikke skjønner og det er ordet uføre, De som er uføre skulle ikke greid å jobbe........ Uføretrygd er vel også regulert ut fra hva man tjente før man var uføre. Så om man hadde en ordentlig jobb tidligere, så får man vel prosenter far dette, om du skjønner hva jeg mener?

mydarklightning

27.05.2017 kl.21:57

Due: uføre er di som er helt eller delvis uten stand til å jobbe. Jeg jobber ikke mye, jeg presser meg fordi jeg vil og må. Bare fordi jeg presser meg til å jobbe litt betyr ikke nødvendigvis at jeg er i stand til det og at det ikke går utover noe annet. Man får prosenter av det man hadde da man jobba ja. Å hvis du ikke har hatt en veldig bra betalt stilling så blir det lite. Det er bare litt over halve lønna man får.

Vestfroken

02.04.2018 kl.12:01

Kjenner igjen mye her.

Håper du skriver flere blogginnlegg, for du er utrolig bra å uttrykke deg. Og liker bloggen din veldig godt!

mydarklightning

04.04.2018 kl.04:51

Vestfroken: tusen takk for veldig hyggelig melding <3 det kommer nok flere innlegg om ikke så veldig lenge <3

Skriv en ny kommentar