hits

Nav! Hjelp eller lidelse?

nav. Det store stygge temaet som alle har sterke meninger om. For vre rlig, s fler jeg meg fanget i nav. Jeg har vrt under nav i mange r til tross for et nske om ikke vre det. Jeg har hatt r der jeg har presset meg til jobbe fulltid, gtt p snrra og liggi enda lengre ned i grfta.

Jeg har innsett at jeg mer eller mindre alltid kommer til vre under nav. Etter alt jeg har av bagasje og skader, s har jeg prvd fokusere p klare meg og jobbe med like leve samtidig som det er viktig bygge meg selv opp. Desverre s koster alt penger.

Mange mener at det er luksus g p nav, at vi skal slutte klage og at vi er s heldige at vi fr penger fra staten. Ja vi er kanskje det.. Hvis vi hadde bodd i kina. Jeg er gla for at nav finnes, men samtidig fler jeg meg fanget. Jeg har opplevd ikke ha noe sted bo, eller f noe penger fra nav. ( nav kommer nemlig ikke hjelper deg av seg selv) poenget mitt er at nr man er helt p bnn, uten penger og uten et hjem, s er det lizzom ikke no hp uansett. Man er utafor samfunnet, et null. Men likevel s har man en plass p et vis. Samfunnet nsker ikke det. Samfunnet er bygd opp til at alle skal delta og forventer at man skal fungere som alle andre. Til og med de fleste folk forventer det. Det er forventet at man skal ha et nettverk og et "liv" men alt koster faktisk penger vedlikeholde.. det koster penger dra beske en venn, det koster ske jobb og det koster penger leve. Ikke alt trenger koste s mye, men uansett s koster det noe.

Jeg nsker bety noe, jeg nsker ikke lure penger fra staten. Jeg nsker jobbe, jeg nsker klare meg konomisk, og jeg nsker bygge meg selv og mitt liv opp, men slite kronisk konomisk bidrar til en kronisk frustrasjon og tristhet som gjr alt vanskelig. Da jeg fikk ufretrygd hpet jeg at ting skulle lette litt, for det var den eneste trygden man kunne tjene litt ved siden av uten at nav skulle trekke deg for det. Jeg prvde lenge f meg jobb, jeg blei krenka og spytta p, p veien. Til slutt fikk jeg endelig en jobb. En jobb som har arbeidstider og mengde som fungerer for meg, en jobb jeg trives i og som jeg nsker stille opp for. Det gir meg masse av fle at jeg er den som stiller opp, og selvflgelig er dette viktig, men man jobber jo hovedsakelig for tjene penger, eller?

Jeg opplevde den gamle reformen i et halvt r, i dette halve ret mistet jeg den dyrbare hunden min og jeg var involvert i en bilulykke som ga meg enda en fysisk utfordring, men det halve ret klarte jeg meg konomisk, jeg var ikke rik, men jeg opplevde en liten pause fra alle bekymringene om ikke f betalt regningene. Jeg tror dette var det eneste som holdt meg oppe den tiden. S kom det ny reform. s bra den skulle vre! Man kunne jobbe s mye man ville og ikke vre sperret av det belpet som man kun hadde lov til. Personlig tviler jeg p at de fleste ufre kom opp i dette belpet uansett, hvis ikke de hadde en timelnn p 500...

grensa blei nemlig satt ned nesten med 30% og man blir deretter trukket i trygden. Denne grensa kommer nok flere over. De siste rene med denne reformen har ftt meg tilbake til start. Isteden for ikke jobbe og ha slitsomt lite penger jevnt hele ret, har jeg n jobbet. Hatt slitsomt lite penger hele ret, men i tillegg ftt store baksmeller og regninger fra nav om tilbakebetalinger. Jeg tjener litt over 3000 hver mnd. Det var disse pengene jeg kunne leve p med den gamle reformen. Hvis jeg skal trekke fra alt jeg har ftt i smell og det nav trekker meg, s sitter jeg i minus. Pluss at jeg har lang reisevei til jobb som oxo koster bensin og slitasje p bilen. Jeg har nesten strre konomiske problemer nr jeg jobber enn nr jeg ikke gjr det. Men jeg fortsatte jobbe det jeg klarte, nettopp fordi det betyr s mye for meg vre noe og bidra. Men n har jeg faktisk mtte si til sjefen min at jeg ikke kan stille opp, jeg m rett og slett jobbe mindre fordi alle problemene jeg fr av jobbe sliter s flt p meg. Jeg forstr at man ikke skal tjene fett med g p trygd, men jeg nsker bare klare meg og f vre en del av samfunnet. f slippe krype om hjelp til regninger, sprre venner om tamponger eller lne penger av sjefen for klare komme meg p jobb. Trygda i seg selv er ikke nok! Jeg jobber gledelig for litt ekstra, men nr det jeg tjener og enda litt blir trekt og jeg fr flere regninger jeg ikke kan betale, s stopper det seg. N skal jeg gi et eksempel. N tar jeg bare et tall for gjre det enkelt... hvis man tenker at det koster 200 tusen i ret for leve et normalt liv og klare seg, og at man fr 100 tusen i trygd. Det betyr at det er vanskelig klare seg og leve normalt. Oxo gjr man alt man klarer for tjene litt ekstra. At man hper at man bare kommer opp i 150 tusen, for klarer man seg hvertfall litt bedre. S kommer man endelig opp i 150 med jobbe for de 50. Oxo trekker nav og gir deg regninger pluss smell p skatten fordi man jobba litt ekstra i desember. S sitter man igjen med 90 tusen. Det er her jeg fler meg fanget. Uansett hva jeg gjr s blir det aldri bedre.

Jeg har prioritert virke normal utad. N spiser ikke jeg fire mltider om dagen, men jeg hadde ikke hatt rd til det heller, jeg prioriterer mat til dyra mine isteden. Da skulle jeg kanskje holdt kjeft sier du? Men akkurat det mltidgreiene er helt greit. Jeg ofrer det frivillig. Nettopp fordi dyrene mine er det viktigste for meg. De gir meg grunn til leve, grunn til ikke ruse meg og grunn til fortsette kjempe mot et normalt liv, samtidig er nrheten fra dem nesten den eneste som er hyggelig, fordi mennesker har skadet meg. Dyrene mine er de eneste jeg har kun gode flelser til. S jeg har null problem med ofre for de. Jeg har ikke vrt utafor norges grenser de siste fire ra, har kanskje vrt p fest en gang i ret og kjper generellt ikke ting jeg ikke trenger. Jeg er ikke uansvarlig med penger. Jeg bare prver gjre alt jeg kan for klare meg. Jeg trenger bygge meg selv opp. Jeg trenger dyrke interesser og jeg trenger fysisk og psykisk hjelp av proffe folk. Det er dette jeg nsker bruke mitt evt overskudd til, men det overskuddet kommer aldri uansett hvor hardt jeg prver. Jeg har n kommet dit at jeg m ha en venn til pne posten min og hjelpe meg, for jeg er s knust og sliten av jobbe s hardt til ingen nytte.  i kampen som jeg sliter med hver dag s opplever man nesten daglig alt hatet og fordommene alle har mot navere. At de er late, at de tar skattepengene dems osv. Det srer meg. Jeg har uendelig bagasje som jeg m leve med, alt jeg gjr er en kamp og all motstanden letter ikke den kampen! For samfunnet er jeg en lat naver, jeg fortjener ikke ha et normalt liv. Jeg fortjener ikke goder som ferie, en god seng eller ha mulighet til delta p sosiale ting. det fr vre greit, men fortjener jeg aldri f muligheten til klare meg? Muligheten til  f slippe mtte velge mellom mat og viktige medisiner? Fordi jeg er for syk til jobbe fulltid?



 

4 kommentarer

Due

27.05.2017 kl.21:45

Det er en ting jeg ikke skjnner og det er ordet ufre, De som er ufre skulle ikke greid jobbe........ Ufretrygd er vel ogs regulert ut fra hva man tjente fr man var ufre. S om man hadde en ordentlig jobb tidligere, s fr man vel prosenter far dette, om du skjnner hva jeg mener?

mydarklightning

27.05.2017 kl.21:57

Due: ufre er di som er helt eller delvis uten stand til jobbe. Jeg jobber ikke mye, jeg presser meg fordi jeg vil og m. Bare fordi jeg presser meg til jobbe litt betyr ikke ndvendigvis at jeg er i stand til det og at det ikke gr utover noe annet. Man fr prosenter av det man hadde da man jobba ja. hvis du ikke har hatt en veldig bra betalt stilling s blir det lite. Det er bare litt over halve lnna man fr.

Vestfroken

02.04.2018 kl.12:01

Kjenner igjen mye her.

Hper du skriver flere blogginnlegg, for du er utrolig bra uttrykke deg. Og liker bloggen din veldig godt!

mydarklightning

04.04.2018 kl.04:51

Vestfroken: tusen takk for veldig hyggelig melding <3 det kommer nok flere innlegg om ikke s veldig lenge <3

Skriv en ny kommentar