Hvorfor er det så vanskelig å komme seg videre?

lå og kjørte hue mitt litt i natt på hvorfor det skal være så vanskelig å komme seg videre fra fortiden. Jeg føler meg nærmest litt jaget av den.

Jeg lurer på når jeg skal slutte å bli stressa rundt andre, når jeg skal få slippe den kroniske angsten og stresset som jeg har, når jeg kan slutte å bry meg så mye om å bety noe for andre, når jeg kan klare å akseptere meg selv og slutte å slite så mye med kompleksene jeg har. Hvor mange klemmer må jeg gi før jeg klarer å like det sånn på ordentlig. Når kan jeg jeg klare å slappe av som meg selv og slutte å knuse mine egne drømmer fordi jeg er flau for å drite meg ut eller. At jeg isteden for å vise potensiale på noe. At jeg tuller det bort for å slippe å ta evt kritikk seriøst. Når skal tiden i hodet mitt slutte å gå så fort at jeg ikke rekker å pleie vennskap og andre ting?Når kan jeg klare å være gla i noen uten den store frykten at de alltid vil forlate meg? Når skal det slutte å være vanskelig å oppleve fine ting? Når vil jeg klare å legge vekk bagasjen? Jeg kunne ønske at jeg likte å bli holdt rundt. Jeg har jobbet kontinuerlig med detta i så mange år, men selv om hodet klarer å gå litt videre så er lizzom kroppen min som en historiebok som husker alt. Jeg vil ikke være et offer, jeg er ikke noe offer. Så hvorfor må kroppen min oppføre seg som et? Hvor mye lenger tid vil det ta å få orden på livet sitt? Ti år til? 30?

Hvorfor skal det være så forbanna vanskelig å komme seg videre?

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits