Ikke rus og difus men sus og dus

jeg syns livet er litt vanskelig om dagen. Jeg nsker s veldig vre positiv og leve i yeblikket, jeg nsker ikke ha alle disse tankene og bekymringene i hodet mitt hele tida.

Jeg nsker fle at jeg ikke trenger noen for vre lykkelig, at jeg kan klare meg selv uten noen form for menneskelig hjelp som oppmuntring eller bekreftelse. At jeg bare kan vre min egen "dronning" og drite i alt annet.

P en mte har jeg klart leve uten alle dissa tinga fr, men behovet var der nok alikevel. Jeg kan klare g inn i den settingen igjen, men behova vil fortsatt vre der, og jeg hater meg selv for det. Jeg hater meg selv for ganske mye. Jeg hater adhd hodet mitt og jeg hater ptsd'en som gjr det s vanskelig for meg og jeg hater all angsten som jeg har. Jeg hater at di er en del av meg, di hindrer meg i vre en rolig og trygg person. Istedenfor er jeg en humrsyk, depressiv, stressende og skrullete person. Med masse usikkerhet og bekymringer.

Jeg forstr hvorfor jeg begynte ruse meg i utgangspunktet, for jeg hater vre i meg selv, jeg hater mtte leve i meg selv. ruse meg gjorde at jeg slapp det og jeg kjenner at jeg savner det. Jeg skulle gjort s mye for slippe eksistere for et yeblikk. Slippe all usikkerhet, frykt, skam og bekymringer, slippe fle p vre meg.  Hvis jeg hadde grunner for starte med rus da, s har jeg i hvertfall enda strre grunner for ruse meg n. Det gjr det s vanskelig bygge alt opp.

Jeg nsker legge alt bak meg mer enn noe annet. Men fortida mi har forma meg, den har gitt meg den personligheten som jeg har. En personlighet som har gitt meg enda mer hate.

Det er ikke bare bestemme seg i hodet for ikke hate seg selv lenger. For det er ikke bare en tanke, men en flelse. En flelse jeg har hatt s lenge jeg kan huske.

Di rene jeg var fullstendig isolert fra omverdenen, s tenkte jeg igjennom alt dette. Hvorfor er jeg s ulykkelig? Hvorfor hater jeg meg selv s mye? Hvorfor nsker jeg d? Hva skal til forandre dette? Og hva kan jeg gjre for f det til? Jeg har faktisk jobbet mot dette siden da. Men det tar tid og er vanskelig gjre alene. For det er ikke s lett lre elske seg selv i ensomheten. Det er enklere akseptere at alle andre hater deg like mye som deg selv isteden. For da kan man bare skyve folk vekk s man slipper frykten for bli sret.

Men di siste 5 ra har jeg jobbet alt jeg kan for komme meg ut av detta og bygge opp et liv med mindre isolasjon og mer mening. Jeg hadde ikke s veldig mange muligheter, men jeg kjempa med alt jeg hadde for lage noen, og jeg prver ta i mot alle som pner seg. Men ofte s delegger adhd ptsd og angst hodet mitt for prosessen og minner meg p alle di grunnene jeg har for hate meg selv. Jeg ramler ned, noen ganger en lang stund, fr jeg klarer samle mot og krefter til ta opp kampen p nytt. Jeg har ikke tillit til meg selv eller andre, jeg klarer ikke stole p meg selv eller andre, og jeg klarer ikke alltid nske leve for meg selv eller andre, men jeg kjemper alikevel, fordi jeg hper at alt vil lse seg til slutt. At et normalt liv med normalt innhold og gode relasjoner vil reparere litt av alt som har blitt delagt i meg. Det er her jeg er n og dette jeg prver skape. Det er vanskeligere skape enn man tror, jeg er mer skadet enn folk tror, og jeg kjemper hardere enn det ser ut som. Jeg jobber mot di positive tinga, jeg prver fokusere p en bedre framtid, en framtid i sus og dus, men jeg har fortsatt en kamp jeg m kjempe med la vr ruse meg og velge leve di gangene jeg ikke ser noen grunner for det. Jeg kjemper for ikke ta destruktive og drlige valg, men ta bra valg for den jeg hater. Meg selv.

4 kommentarer

Helga Sriskantharajah

17.02.2017 kl.08:32

Denne var sterk! Skulle nske jeg kunne vre hos deg og holde hnden din - bare vre en du kunne ske sttte i nr du har det som verst.

Det er dessverre lite jeg kan si, i en liten kommentar som dette, som vil hjelpe deg stort. Det jeg likevel vil si deg er at jeg faktisk forstr den motsetningen du fler i forhold til tanker og flelser. Det er lett si at: "Du m bare tenke positivt - s blir alt bedre". Med en inntrengende angst (det er den jeg sliter med) som styrer kroppen s er det jo ikke tankene som er det avgjrende, men heller den flelsen av frykt, selvforakt og utilstrekkelighet som avgjr hvor langt man kommer den dagen. Det er en kamp, en jvlig tff kamp - og enda tffere om du faktisk er, eller fler deg alene om utkjempe den.

Likevel... Nr du er klar for det: Ta en kikk p alle de gode valgene du har gjort for deg selv - og alle de gode valgene du tar hver dag, flere ganger om dagen. Du unngr rusen, du nedkjemper de destruktive nskene som sitter i deg - Det betyr det samme som at du velger et rusfritt liv og du velger konstruktivt og oppbyggende hver gang du klarer unng ting som du kjenner nedbrytende for deg selv. P denne mten er du faktisk en svrt sterk person <3

nsker deg en fin dag :-)

mydarklightning

06.03.2017 kl.23:43

Helga Sriskantharajah: tusen takk for fine ord <3jeg er heldigvis ikke helt alene, men jeg fler meg alikevel ensom. For det er vanskelig for andre forst noe de ikke har vrt i selv. Jeg kan ikke forvente at noen skal forst heller. da fler man seg litt utafor og alene. Jeg skal kikke p valga <3 ha en fin dag <3

Wendy

17.02.2017 kl.23:15

Du skriver veldig bra! Hper du klarer vinne over de negativene tankene, vi er som regel vre strste fiender. Lykke til :)

mydarklightning

06.03.2017 kl.23:42

Wendy: tusen takk <3 ja det er vi desverre

Skriv en ny kommentar

hits