Ikke rus og difus men sus og dus

jeg syns livet er litt vanskelig om dagen. Jeg ønsker så veldig å være positiv og leve i øyeblikket, jeg ønsker å ikke ha alle disse tankene og bekymringene i hodet mitt hele tida.

Jeg ønsker å føle at jeg ikke trenger noen for å være lykkelig, at jeg kan klare meg selv uten noen form for menneskelig hjelp som oppmuntring eller bekreftelse. At jeg bare kan være min egen "dronning" og drite i alt annet.

På en måte har jeg klart å leve uten alle dissa tinga før, men behovet var der nok alikevel. Jeg kan klare å gå inn i den settingen igjen, men behova vil fortsatt være der, og jeg hater meg selv for det. Jeg hater meg selv for ganske mye. Jeg hater adhd hodet mitt og jeg hater ptsd'en som gjør det så vanskelig for meg og jeg hater all angsten som jeg har. Jeg hater at di er en del av meg, di hindrer meg i å være en rolig og trygg person. Istedenfor er jeg en humørsyk, depressiv, stressende og skrullete person. Med masse usikkerhet og bekymringer.

Jeg forstår hvorfor jeg begynte å ruse meg i utgangspunktet, for jeg hater å være i meg selv, jeg hater å måtte leve i meg selv. Å ruse meg gjorde at jeg slapp det og jeg kjenner at jeg savner det. Jeg skulle gjort så mye for å slippe å eksistere for et øyeblikk. Slippe all usikkerhet, frykt, skam og bekymringer, slippe å føle på å være meg.  Hvis jeg hadde grunner for å starte med rus da, så har jeg i hvertfall enda større grunner for å ruse meg nå. Det gjør det så vanskelig å bygge alt opp.

Jeg ønsker å legge alt bak meg mer enn noe annet. Men fortida mi har forma meg, den har gitt meg den personligheten som jeg har. En personlighet som har gitt meg enda mer å hate.

Det er ikke bare å bestemme seg i hodet for å ikke hate seg selv lenger. For det er ikke bare en tanke, men en følelse. En følelse jeg har hatt så lenge jeg kan huske.

Di årene jeg var fullstendig isolert fra omverdenen, så tenkte jeg igjennom alt dette. Hvorfor er jeg så ulykkelig? Hvorfor hater jeg meg selv så mye? Hvorfor ønsker jeg å dø? Hva skal til å forandre dette? Og hva kan jeg gjøre for å få det til? Jeg har faktisk jobbet mot dette siden da. Men det tar tid og er vanskelig å gjøre alene. For det er ikke så lett å lære å elske seg selv i ensomheten. Det er enklere å akseptere at alle andre hater deg like mye som deg selv isteden. For da kan man bare skyve folk vekk så man slipper frykten for å bli såret.

Men di siste 5 åra har jeg jobbet alt jeg kan for å komme meg ut av detta og å bygge opp et liv med mindre isolasjon og mer mening. Jeg hadde ikke så veldig mange muligheter, men jeg kjempa med alt jeg hadde for å lage noen, og jeg prøver å ta i mot alle som åpner seg. Men ofte så ødelegger adhd ptsd og angst hodet mitt for prosessen og minner meg på alle di grunnene jeg har for å hate meg selv. Jeg ramler ned, noen ganger en lang stund, før jeg klarer å samle mot og krefter til å ta opp kampen på nytt. Jeg har ikke tillit til meg selv eller andre, jeg klarer ikke å stole på meg selv eller andre, og jeg klarer ikke alltid å ønske å leve for meg selv eller andre, men jeg kjemper alikevel, fordi jeg håper at alt vil løse seg til slutt. At et normalt liv med normalt innhold og gode relasjoner vil reparere litt av alt som har blitt ødelagt i meg. Det er her jeg er nå og dette jeg prøver å skape. Det er vanskeligere å skape enn man tror, jeg er mer skadet enn folk tror, og jeg kjemper hardere enn det ser ut som. Jeg jobber mot di positive tinga, jeg prøver å fokusere på en bedre framtid, en framtid i sus og dus, men jeg har fortsatt en kamp jeg må kjempe med å la vær å ruse meg og å velge å leve di gangene jeg ikke ser noen grunner for det. Jeg kjemper for å ikke ta destruktive og dårlige valg, men å ta bra valg for den jeg hater. Meg selv.

4 kommentarer

Helga Sriskantharajah

17.02.2017 kl.08:32

Denne var sterk! Skulle ønske jeg kunne være hos deg og holde hånden din - å bare være en du kunne søke støtte i når du har det som verst.

Det er dessverre lite jeg kan si, i en liten kommentar som dette, som vil hjelpe deg stort. Det jeg likevel vil si deg er at jeg faktisk forstår den motsetningen du føler i forhold til tanker og følelser. Det er lett å si at: "Du må bare tenke positivt - så blir alt bedre". Med en inntrengende angst (det er den jeg sliter med) som styrer kroppen så er det jo ikke tankene som er det avgjørende, men heller den følelsen av frykt, selvforakt og utilstrekkelighet som avgjør hvor langt man kommer den dagen. Det er en kamp, en jævlig tøff kamp - og enda tøffere om du faktisk er, eller føler deg alene om å utkjempe den.

Likevel... Når du er klar for det: Ta en kikk på alle de gode valgene du har gjort for deg selv - og alle de gode valgene du tar hver dag, flere ganger om dagen. Du unngår rusen, du nedkjemper de destruktive ønskene som sitter i deg - Det betyr det samme som at du velger et rusfritt liv og du velger konstruktivt og oppbyggende hver gang du klarer å unngå ting som du kjenner nedbrytende for deg selv. På denne måten er du faktisk en svært sterk person <3

Ønsker deg en fin dag :-)

mydarklightning

06.03.2017 kl.23:43

Helga Sriskantharajah: tusen takk for fine ord <3jeg er heldigvis ikke helt alene, men jeg føler meg alikevel ensom. For det er vanskelig for andre å forstå noe de ikke har vært i selv. Jeg kan ikke forvente at noen skal forstå heller. Å da føler man seg litt utafor og alene. Jeg skal kikke på valga <3 ha en fin dag <3

Wendy

17.02.2017 kl.23:15

Du skriver veldig bra! Håper du klarer å vinne over de negativene tankene, vi er som regel våre største fiender. Lykke til :)

mydarklightning

06.03.2017 kl.23:42

Wendy: tusen takk <3 ja det er vi desverre

Skriv en ny kommentar

mydarklightning

mydarklightning

31, Holmestrand

Blogg om mine opplevelser fra rus. Psykiatri og om livet generelt

Kategorier

Arkiv

hits