Den skjulte skammen

jeg har vært litt usikker på om jeg skulle dele dette på bloggen.. det kan kanskje virke som at jeg deler mye her, men egentlig så filtrerer jeg alt jeg skriver her ganske mye. Jeg skriver ganske objektivt og gjør det litt til en "fortelling" di dype følelsene jeg har hatt rundt det har jeg lizzom holdt litt tilbake og jeg har unngått detaljer litt for min egen sikkerhet.( Jeg må desverre fortsatt holde igjen noe)

Jeg har skrivd innlegg som har nevnt dette før, men i dag skal jeg dele den virkelige skammen bak.. prøve hvertfall.

jeg har et innlegg som heter_voldtektsbarnet.  Jeg skal fortelle litt mer om dette. Jeg "kjente" en fyr. En fyr som hadde piller som man ikke fikk kjøpt av, men som ga deg så mange du ville ha, så lenge du tok alle samtidig mens du var hos han. Her kan man kanskje skjønne litt tegninga? Jeg oxo var klar over detta, og var i starten veldig forsiktig og bare tok i mot et par piller av gangen.. men jeg var den type rusmisbruker som ønska å være så rusa at jeg slapp å eksistere og jeg brukte det meste av rusmidler.

Kjærligheten min var heroin, men siden jeg var mest i speed miljøet var ikke detta alltid så lett å få tak i. Som siste utvei en gang spurte jeg han om "hjelp" selv om jeg visste at det kunne by på problemer, men jeg hadde kommet dit at jeg hadde begynt å gi opp å noensinne få et fint liv.

Han skaffa heroin og vi var hjemme hos han. Jeg hadde allerede både makka og piller innabords. Jeg spurte om han hadde styr, og han dro fram en sløv sprøyte han hadde satt bol på seg selv sikkert 20 ganger med, jeg var heldigvis oppegående til å nekte det, så jeg røyka det isteden. Jeg husker at noen dro meg i armen, og jeg kan fornemme en tanke jeg hadde, at her kommer det uunngåelige, prisen jeg må betale for å være null verdt som menneske. Jeg husker bruddstykker av hva som blei gjort mot meg, og jeg husker at jeg etterpå kom ut i stua og at det satt 5 mannfolk der jeg ikke forsto hvordan hadde kommet dit. Så jeg spurte han når di kom dit. Han lo og sa at di har vært der hele tiden,di var der sist oxo husker du ikke? Nei det huska jeg ikke, jeg huska ikke "sist gang" heller. Jeg veit ikke hvor mange dager jeg var der, eller hva som blei gjort mot meg, jeg husker bare bruddstykker av en situasjon og blei veldig uvel over at det tydeligvis hadde vært flere.. herfra gikk det bare nedover egentlig, ikke visste jeg at dette hadde gitt meg kjønnsykdom eller graviditet.

Jeg blei etterhvert "sammen" med en annen (dame), eller jeg havna der. Det var lizzom det som skjedde med meg på den tia, jeg bare havna steder. Jeg blei etterhvert en eiendel. Jeg var ikke akkurat så vanskelig å kontrollere siden jeg hadde gitt opp alt, jeg hadde ikke følelser lenger, jeg var for svak til å håndtere konflikter, så jeg ga etter for alt bare for å bevare en liten form for fred. Jeg blei servert all narko som jeg trang, men styrte ikke alltid inntaket selv, siden det var enklest å ha sex med meg hvis jeg var alt for overdosert. Jeg blei misbrukt så mye at jeg fikk åpne sår, som det satte seg infeksjon i og jeg etterhvert fikk kjøttetende bakterier i. Det at jeg antagelig hadde spontanabortert oppi det hele gjorde nok ikke situasjonen noe bedre. Men jeg fikk fortsatt ikke være i fred. Etterhvert hjalp ikke rus på smertene, jeg klarte ikke lenger å fortrenge di og hylte av smerte under sex. Smertene var så store at jeg fikk vaginisme, jeg klarte nesten ikke å gå og jeg klarte ikke å tisse da det føltes ut som urinen var syre. Jeg var så dehydrert at det var heldigvis ikke krise i starten, men etter et par uker havna jeg på sykehuset.

Den skammen jeg hadde var så sykt tung å bære. Jeg følte meg som en utbrukt nålpute, jeg følte meg så møkkete at jeg var kronisk kvalm over meg selv. Immunforsvaret mitt var så dårlig, at jeg oxo hadde fått infeksjoner i små sår jeg hadde på hendene.  legene mente at det hadde blitt så ille fordi jeg hadde spontanabortert. Det var det værste tilfellet di hadde sett. Di tok med studenter inn for å vise hvor ille det kan bli. Jeg følte at di utnytta tilstanden min fordi jeg var så rusa og "uverdig"

jeg blei etterhvert mer klar og smertene blei større og abstinesene begynte å komme. Jeg hadde ikke undertøy, jeg hadde ikke noe hjem å dra til. Jeg følte meg så sykt alene. Jeg ønska bare å dø egentlig.

Jeg måtte dra ut til det samma som sendte meg dit. Med antibiotika og beskjed om å bade i grønnsåpe.  Det var ikke noe badekar der jeg oppholdt meg, så jeg måtte bade i en sånn balje som små barn gjør. Jeg var for svak til å klare å komme meg opp av den uten hjelp. Jeg følte meg så liten og uverdig da jeg satt naken i den balja. Syk, hjelpesløs og omringa av ondskap og uten tilhørighet noe sted. Det eneste jeg følte var smerte.

Jeg klarte til slutt å komme meg vekk, men smertene forsvant ikke. Jeg fikk jevnlige utbrudd som tvingte fram di fæle følelsene og minnet meg på hva som hadde vært. Jeg fikk panikkanfall hver gang jeg fikk flashback fra at noen tok på meg. Jeg begynte å huske bruddstykker fra ting som hadde skjedd mens jeg sov eller var veldig rusa. Jeg var kronisk kvalm i flere år fordi jeg eksisterte. Jeg klarte ikke å le eller smile. Å jeg vil alltid bære preg av detta. Jeg har fortsatt vaginisme, som ingen viser stort hensyn til. Så sex føles fortsatt ut som overgrep, spesielt når folk ikke viser hensyn. Menn er di værste, så jeg ønsker egentlig ikke å forholde meg til di lenger. Jeg vil aldri være en normal person å ha et forhold til. Jeg er ikke vant til å være meg selv. Og jeg kan skade meg selv ved å være noe jeg tror jeg er. Så forhold skader meg. Jeg har begynt å akseptere at jeg alltid vil være alene. Selv om jeg ikke ønsker det. Men jeg tåler ikke mer skade fra andre eller at jeg skader meg selv pga andre. Min erfaring er at folk skader, å i håp om å få det bedre, så har jeg lizzom ikke råd til å ta den sjansen.



 

14 kommentarer

Victoria Larsen

14.11.2016 kl.17:36

Tøfft innlegg!

mydarklightning

14.11.2016 kl.17:51

Victoria Larsen: takk :)

Anne Grethe

14.11.2016 kl.17:49

Varm klem fra meg <3

mydarklightning

14.11.2016 kl.17:50

Anne Grethe: takk <3

vestfrøken

15.11.2016 kl.02:17

<3

mydarklightning

15.11.2016 kl.03:10

vestfrøken: <3

Spellweaver

16.11.2016 kl.12:11

Alt dette er så trist

mydarklightning

16.11.2016 kl.13:21

Spellweaver: veit ikke helt hva jeg skal svare på det.. det var kanskje trist. Men når man er oppi det så hånderer man det alltid på et vis. Å jeg har et helt annet liv nå. Selv om fortiden alltid vil være en del av meg :)

desomskapteverden

19.11.2016 kl.15:45

Det er bra at du ikke er der nå lenger.

mydarklightning

19.11.2016 kl.19:06

desomskapteverden: ja :)

Mariael

19.12.2016 kl.16:37

Hei. Jeg ble gravid i en slik situasjon og hun er født. Jeg får bare si at jeg håper hun selv er glad for å være født. Jeg ble dopet ned. Jeg fødte henne med stolthet for det var verdig for meg. Det finnes håp.

mydarklightning

06.03.2017 kl.23:52

Mariael:
Mariael: uff. Lykke til begge to. Barnet blir jo en del av deg og et eget individ uten skyld. Så lenge du er gla i datteren din og behandler henne bra, så vil hun nok være veldig gla for at du ga henne livet <3

Tavring

13.01.2017 kl.06:09

Utrolig sterkt å lese. Tusen takk for for at du deler dette ❤️❤️Kjenner meg så igjen i mye av det du skriver. Ønsker deg alt det beste livet kan gi ❤️❤️

mydarklightning

06.03.2017 kl.23:50

Tavring: tusen takk <3 det samme til deg :)

Skriv en ny kommentar

hits